Norske Idrettskvinner

Vår kjære skribent, Pål Dagbjørn Gjetsen døde 29.juli. Se minneord fra Haga GK
Her er et av hans siste innlegg, denne gang om norske idrettskvinner. 

 

Tekst: Pål Gjertsen, 11.mai 2017

 

NORSKE IDRETTSKVINNER

 

«Kvinner selv stod opp at strede, som de vare menn» skrev Bjørnson i Nasjonalsangen vår i 1859, over 50 år før kvinnene i Norge fikk stemmerett. Han var en uredd talsmann for kvinners rettigheter, noe følgende sitat bekrefter: «Jeg har intet imot kvinnefrigjøring. La HENNE som kan det bli prest – og la HAN stelle barna».

 

I idrettslig sammenheng har kvinners vei til deltagelse vært lang og kronglete. Riktignok fikk kvinner delta i OL allerede i 1900, men da bare i tennis og golf. Som neppe kan kalles å favne bredt. Utviklingen videre gikk med museskritt. I 1912 fikk de aller nådigst delta i svømming, og ikke før 1928 kunne de delta i noen få friidrettsøvelser.

 

I vinter-OL tok det også sin tid før kvinnene ble «tatt inn i varmen». 12 år etter første OL, i 1936, fikk de lov til å delta i alpint. Fra 1952 også i langrenn, og i skøyter fra 1960.

 

Før Grete Waits tok Norges første individuelle OL-medalje (gull) i 1984 var det langt mellom triumfene. Men ser vi på samfunnsstrukturen var det ikke så rart, for det var mer eller mindre opplest og vedtatt at mannen skulle tjene pengene, og kvinnen skulle ta seg av heimen.

 

Det var først på 60-tallet at utviklingen skjøt fart. Ikke minst takket være Ingrid Wigernæs og hennes Jentut’n, som tok VM-sølv under Oslo -VM i 1966, og gull i Grenoble i 1968. For meg fremstår hennes bedrifter, både som aktiv og trener, som et preludium til en imponerende rekke idrettslige triumfer. Jeg nevner med glede i fleng: Grete Waitz og Ingrid Kristiansen (løp), Ingrid Hadler (orientering), Gunn-Rita Dahle Flesjå (terrengsykling), Berit Berthelsen (lengde), Trine Hattestad (spyd), Suzann Pettersen (golf), Irene Dalby (svømming), håndball-og fotballjenter med medaljer i bøtter og spann, Liv Grete Skjelbreid og Tora Berger (skiskyting), Kari Traa (kulekjøring), og alle våre fantastiske ski-jenter fra Inger Bjørnebakken til Marit Bjørgen og Therese Johaug.

 

Det ville være både urettferdig og umulig å «kåre» den beste utøveren. Men uten forkleinelse for noen har jeg lyst til å hedre vår store idrettsstjerne, Laila Schou Nilsen, 1019-98, som utvilsomt er vår mest allsidige gjennom tidene. I 1936 fikk hun Egebergs Ærespris som første kvinne. Det tok 44 år før neste kvinne (Bjørg Eva Jensen) fikk denne utmerkelsen.

 

Da hun trakk seg tilbake fra aktiv idrett, kunne hun se tilbake på to olympiske medaljer i alpint, to VM i hurtigløp på skøyter, 85 NM i tennis, fire NM i håndball. Fem uoffisielle NM i ferdighetskjøring med bil, og deltakelse i fire Monte Carlo-løp 1961-64.

 

Første gang hun var omtalt i avisene var da hun som 12-åring fikk æren av å åpne Bekkelagsrennet, der hun hoppet hele 28 m. Man forsto fort at man hadde med et uvanlig idrettstalent å gjøre. Utfordringen var hvilken idrettsgren hun burde satse på. Hun startet med hurtigløp på skøyter, og ble uoffisiell verdensmester første gang som 15-åring, i en konkurranse hun også satte sin første verdensrekord. I 1937 og 1938 ble hun offisiell verdensmester. I 1937 satte hun like godt verdensrekord i alle 4 løpene, og slo nærmeste konkurrent med nesten seks tidspoeng!

 

Siden kvinnelig skøytesport ikke sto på OL-programmet i 1936, satset Laila på deltagelse i alpint. Hun viste da sitt helt spesielle idrettstalent ved å komme frem i verdenseliten på svært kort tid. For det er et faktum at hun bare hadde en måneds spesialtrening før OL. Hun vant utforrennet og fikk bronse i kombinasjonen. Men beklageligvis ble det ikke delt ut medaljer i delgrenene under disse lekene.

 

I årene som fulgte klarte Laila å kombinere ski- og skøytesporten på en helt unik måte. I 1939 ble hun norgesmester både i hurtigløp og i alpin kombinasjon med korte mellomrom. Men hun manglet flere utfordringer, og ga seg derfor i kast med ytterligere en idrett, håndball. Hun ble raskt en av Grefsens støttespillere, og det resulterte i fire norgesmesterskap og 12 landskamper.

 

Men før dette, i 1937, sto Laila Schou Nilsen på tennisspillernes såkalte merittliste, både i damedouble og mixed double. Etter krigen ble det fart i tennisen. I alt skulle denne idretten gi henne 85 NM, fordelt på 23 i single, 28 i double, 23 i mix og 11 i lag – i perioden 1937-61. I tolv av disse mesterskapene fikk hun Kongepokalen.

 

Som avslutning på et langt og innholdsrikt idrettsliv ble hun, med sine omfattende kunnskaper, et skattet medlem i Norges Idrettsforbund 1965-73, og i Norges Olympiske Komité 1968-72.

 

I vår idrett har også kvinner gjort kvantesprang. Bare for et par tiår siden var det nokså langt mellom kvinnelige golfere. I dag utgjør spinnesiden 25% av NGF’s medlemmer, og Hagas kvinneandel er, gledelig nok, med på å trekke denne prosentsatsen opp.

 

Og det er ikke myrsnipa som snakker når jeg ymter frempå at Hagas Damegruppe er blant de mest innovative og velfungerende i Norge. Den omtales som et eksempel til etterfølgelse av Golfforbundet, som har vært på besøk og intervjuet våre driftige damer. Oppskriften til suksessen er en kombinasjon av lek og alvor i konkurranser, totalt fravær av klikkdannelser, innholdsrike turer og inkluderende holdning til et jevnt tilsig av damer til de rosa-kledde «Haga Ladies».

 

Deres innstilling til både klubben og idretten kan best beskrives med de ordene Laila Schou Nilsen brukte da hun mottok Egebergs Ærespris: «Man har hyldet meg for min innsats. I virkeligheten er det jo jeg og alle andre idrettsutøvere som er idretten takk skyldig»

 

Haga Ladies er som Freja Melkesjokolade: Ingen over – Ingen ved siden 😊

 

Pg/



X