Idrettens juksemakere

juks2Et av våre medlemmer har med et humoristisk skråblikk fundert over idrettens juksemakere.
Pål Gjertsen er vår gjesteskribent i disse Tour de France tider, og tar oss med på en reise gjennom en noe mer skyggebelagt idrettshistorie.
God fornøyelse!

 

Bare få dager etter at Pierre de Coubertin åpnet de første moderne olympiske leker i 1896, med svulstige ord om ærlig, real og edel kappestrid, fikk denne ønskedrømmen sitt første skudd for baugen. Det skjedde i den grommeste av alle øvelsene, nemlig Maraton, som skulle gjenskape løpet til Phedippides fra Marathon til Aten i 490 f. Kr., etter at grekerne hadde slått perserne for første gang. Den tapre kriger løp 42195 meter uten stans, kom utmattet frem til Aten der han med sine aller siste krefter utbrøt: «Vi seiret»!! Hvorpå han falt om og døde.

 

Dette er jo en krevende arv, så det er ikke så rart at hele 3 grekere kjempet om å kunne iføre seg olivenhodekransen for første gang siden de antikke lekene ble arrangert for siste gang i 395 e.Kr. En av dem, Spiridon Velokas, ønsket mest av alle. Ja faktisk så sterkt at han hadde en hjelper med en hest og vogn stående skjult i en park langs løypa. Da han ankom parken lot han som han skulle ta et kvikt toalettbesøk, la seg i bunnen av vognen, hjelperen manøvrerte ekvipasjen mot mål, og bare et par hundre meter fra mållinjen gjenoppsto Spiridon som en fugl Føniks, og spurtet i mål til en tredjeplass. Uheldigvis for ham hadde ungareren Kellman sett det hele, for det var han som lå på tredjeplass.  Så det ble vanære i stedet for olivenkrans.

 

Maraton har virket som fluepapir på jukserne. I OL i St Louis i 1904 løp Fred Lorz uberørt inn til seier. Ikke så rart, for han fikk haik med en lastebil i over 2 mil, og «vant» overlegent. Da han ble tatt på fersken, gikk seieren istedet til den amerikanske mureren Thomas Hicks, som hadde dopet seg på en coctail av brandy, rå egg og stryknin, som jo er et yndet produkt blant giftmordere. Hicks hadde nok ikke lest hele produktbeskrivelsen, men bare avsnittet om at stryknin er sentralstimulerende. Hadde det ikke vært for at ansvarshavende lege var toksikolog, hadde OL-historien fått sitt første, og forhåpentligvis det siste tilfelle av en vinner som ble offer for uoverlagt selvmord før premieutdelingen.

 

Rose Ruiz fortjener også en plass på denne vanærende liste. Da Jacqueline Gareau løp mot mål i Boston Marathon i 1980, var det med et lite smil om munnen, vel vitende at hun ville vinne, siden hun hadde ledet ved alle passeringspunktene. Stor og ekte var derfor hennes forbauselse da hun så en kvinne i målområdet med laurbærkrans, som med løftede armer mottok publikums hyllest. Gareau, som var en kvinne med replikk, uttalte i et senere intervju at hun trodde Rose Ruiz måtte være søsteren til forbryterbekjemperen Mandrake, som de eldre lesere vil huske kunne gjøre seg usynlig. For det var ingen som hadde sett henne underveis. Ikke rart, for fr. Ruiz hadde tatt inn på hotell rett etter start, slappet av noen timer, tok så T-banen nesten til mål, og jogget inn til en lekende lett seier.

 

Den kanskje største kvinnelige friidrettsstjernen på 30-tallet var Stella Walsh fra Cleveland, Ohio. Vant 100 m i Los Angeles med kanskje tidenes største margin, og eksellerte hele tiåret i flere grener. Således ble hun Ohio’s stolthet og yndling, og tjente seg rik på idretten sin. Livet hennes fikk en brå slutt i 1972. Da ble hun ranet på et kjøpesenter, nektet å gi fra seg håndvesken sin, og ble skutt til døde. Hele Cleveland var i sorg, og begravelsen fikk nasjonal dekning på TV. Panegyrikken forstummet imidlertid veldig brått da det lekket ut fra begravelsesbyrået at hun var mann.

 

Det er også plass til to skandinaver på denne skammens liste. Først svenske Erik Umedalen som var sleggekaster. Han ble bedre jo eldre han ble og satte svensk rekord som 42-åring. Noe som er litt uvanlig i en slik kraft-og eksplosjonskrevende idrett. Forklaringen kom da en mistenksom konkurrent sneik seg til å sjekke slegga hans. Det viste seg at Umedalen hadde hult den ut  og fjernet 450 g stål. Vårt ærlige og ordentlige broderfolk var i opprør, og juksemakeren ble strippet for alt han hadde vunnet, og ekskludert fra all videre deltakelse for livstid. Ikke noe pingling med anger og prøvetid. Sånn skal det gjøres!

 

Nevnes bør også vår egen Leif Jensen, med gull i lett tungvekt i 1972. Ifølge ham selv dopet «alle» seg på den tiden, så han virker ikke plaget av dårlig samvittighet. Men det sies han har solgt gullmedaljen. Han har flyttet til Sverige, og han blir heldigvis ikke «trukket frem fra glemselen» på Nrk.

 

I boksing har det vært mye rart. Noe av det aller rareste skjedde i kampen Luis Resto vs Billy Collins. Allerede i første runde gikk det formelig så blodet sprutet. Collins ble grisebanket av Resto, og nesten alle slag trakk friskt blod. Dommeren stoppet kampen etter bare tre runder, kanvasen var jo dekket av sleipt blod, og treneren til Collins forlangte sjekk av Resto’s hansker. Da fikk man årsaken til blodbadet. Ikke bare var polstringen i hanskene fjernet, begge hendene hans var grundig gipset!! Denne episoden ble ikke feid vekk med en advarsel. Både Resto og treneren hans ble idømt 6 års fengsel for «overgrep med dødelig våpen». Og man snakker fremdeles om boksing som «the noble art of self defence».

 

Et av de styggeste, utroligste og mest hjerteskjærende tilfeller av juks skjedde under basketturneringen i Paralympics i Sydney 2000. Av de 15 spillerne på det spanske laget var, tro det eller ei, hele 13 av dem fullstendig friske spillere, som lot som om de var psykisk tilbakestående. Heldigvis var de dumme nok til å spille såpass bra basket at flere fattet mistanke, og saken ble rullet opp og avslørt. Hva den endelige reaksjonen ble fra spanske idrettsmyndigheter er ikke kjent, men det faktum at juksespillerne ble oppfordret til å anlegge skjegg og å bære hatter for ikke å bli gjenkjent på bilder, vil neppe være en formildende omstendighet.

 

Jeg lar Boris Onischenko avslutte min lite smigrende liste. Han var en av verdens ypperste femkjempere, og hjørnesteinen på det sovjetiske laget i Moderne Femkamp. Som meget vel kunne vunnet gull uten juks. Men Boris ville være brennsikker. Han installerte derfor en knapp inne i skjeftet på kården sin som han kunne berøre for å få registrert treff på motstanderen. Men han var litt for grådig, trykket litt for ofte når han ikke engang var i nærheten av kroppsberøring. Årvåkne tilskuere slo alarm, knappen ble funnet, og Boris startet den tunge vandringen fra Capitol til den Tarpeiske klippe. I stedet for en hjemkomst med pauker og basuner og en fremtid med kvinner, vodka og sang, ble det en snarvisitt hos Leonid Brezhnev. Han var som kjent ingen myk mann, ei heller en tilgivende person. Etter en enveissamtale i Kreml ble Boris satt på den transsibirske jernbanen med enveisbillett til Irkutsk, der han fikk en uoppsigelig ansettelse som veibygger underlagt Gulag 151.

 

I tillegg til ovenstående, finnes det dessverre tusenvis av kvinner og menn som har brukt, og sikkert fremdeles bruker doping for å fikse på formen. Skulle man velge den største doperen i historien er det vanskelig å komme utenom DDR. Utøvere derfra innehar fremdeles mange verdensrekorder, særlig i friidrett. Det er et kleint ettermæle for denne fordums «demokratiske» republikk.

 

Til slutt har jeg lyst til å sammenligne to av verdens største idretter, nemlig golf og fotball. I 1986 juksescoret Maradona med hånden mot England i kvartfinalen, og Argentina ble senere verdensmestre. Fotballentusiaster over den ganske verden applauderer fremdeles hendelsen med blanke øyne, og trekker den frem som noe av det fineste som har blitt gjort i fotballhistorien. I Portugal har man innført et «fag» på landslagstreningene til aldersbestemte klasser; nemlig hvordan man skal juksefalle innenfor 16-meteren for å få straffe.

 

I golfens lange, lange historie finnes det ikke et eneste eksempel på noen som har blitt tatt i juks i nasjonale/internasjonale turneringer. World wide. Det eneste dommerne har reagert på er et og annet scorekort som er litt slumsete utfylt.

 

Jeg sier ikke mer.

pg.



X