GULL!!

Det finnes mange meninger om hvilken olympisk gullmedalje som representerer den største prestasjonen i norsk idrettshistorie. Vår gjesteskribent har også fundert over temaet. God lesing i høstmørket. 🙂

 

Tekst: Pål Gjertsen

 

Etter den mildt sagt beskjedne medalje/poeng-fangsten under årets friidretts-VM, syns jeg vi kan kose oss med noen minner fra lysere tider.

 

HELGE LØVLAND – GULL TIKAMP – ANTWERPEN 1920

Under disse lekene ble OL-flagget heist for første gang. Det var også første gang at den olympiske ed ble avlagt av en av utøverne, og at fredsduer ble sluppet. Tyskland, Østerrike, Ungarn. Tyrkia og Bulgaria fikk ikke delta i lekene.

Det var også første, og eneste gang at Norge har tatt gull i selveste Dronningøvelsen – Tikamp. Bondesønnen fra Froland hadde en imponerende serie med seire fra NM, hele 11 i tallet, i flere forskjellige øvelser. I Antwerpen «varmet han opp» med 5. plass i Femkamp, som gikk av stabelen dagen før Tikampen, som han for øvrig vant nokså overlegent.

Premieutdelingen ble en meget selsom affære. Belgierne hadde ikke alt på stell til seiersseremonien, som foregikk i et forrykende regnvær. De hadde ikke noe eget norsk flagg til flaggheisingen. Det eneste de hadde var «opptatt» i flaggborgen på den smale muren som omkranset stadion. De pinglete funksjonærene nektet plent å balansere ut på muren for å fire og hente flagget. Skulle Norge ha flagg måtte de skaffe det selv, var beskjeden. Dermed klatret to norske ledere kledd i dress og småsko, med fare for egne liv, ut på den smale murkanten høyt over Stadion, firte flagget, og kom seg med nød og neppe helskinnet ned.

Uværet hadde også slått ut det elektriske anlegget, så nasjonalsangen vår kunne ikke spilles på grammofon-anlegget. Men våre brave forfedre visste råd: På den gjørmete gressmatten sto gullvinneren og to ledere og gurglet og sang «Ja vi elsker» a capella med hevet hode og rak rygg. Snakk om olympisk ånd!

 

EGIL DANIELSEN – GULL SPYDKAST – MELBOURNE 1956

I 1956 var Egil Danielsen i sitt livs form. Han hadde vunnet alle konkurransene han hadde deltatt i, men siden OL var 2 måneder etter sesongslutt i Norge var han usikker på formen. Troen ble ikke styrket under kvalifiseringen. Han trodde ikke han ville klare finaleplass, og slo seg til ro med at han tross alt hadde hatt en fin tur. Men finaleplass ble det.

Etter de tre første omgangene lå han langt bak. Det var veldig vanskelige kasteforhold, med forræderiske rundvinder over stadion, så ingen av deltagerne var i nærheten av personlige rekorder. I fjerde omgang tok Danielsen en sjanse; han flerret opp shortsen som han syntes satt litt trangt, kortet så mye ned på tilløpet at NRK’s Halfdan Hegtun fikk den store skjelven, sendte spydet høyt over vind-teppet, og opp på tavlen kom 85.71 m. Etter dette kastet, som var lekenes eneste verdensrekord, var konkurransen i realiteten over.

I motsetning til i dag, hvor vinnerne umiddelbart gratuleres på mobiltelefonen, fikk Danielsen telegrammer først neste dag. Perlen i samlingen var fra hans bestemor – den ubestridte Materfamilias – hvor han også leide hybel mens han gikk på Brannmann-skolen på Hamar. Bestemor var av den økonomiske sorten, så teksten lød: «Gratulerer. Familien». Gjennom Norges Olympiske Komité ga hun også beskjed om at Egil burde komme seg hjem før han kom på etterskudd med husleien. (Dette er helt sant – jeg har historien fra hans sønn).

 

JON RØNNINGEN – GULL GRESK-ROMERSK BRYTING 52 kg – SEOUL 1988 OG BARCELONA 1992

Da Jon Rønningen stilte på matta i Barcelona hadde han allerede hele bryteverdens respekt. Den hadde han vunnet i finalen mot japaneren Miyahara i Seoul, fire år tidligere. Før OL ble det spøkefullt sagt at i Sovjetunionen var Rønningen like fryktet som NATO. Og Jon skuffet ikke. Etter en serie harde kamper møtte han sovjetrusseren Ter-Mkrtchyan i finalen. Det ble en skikkelig grøsser. Jon lå under på poeng inntil det var igjen 2-to sekunder av kampen. Da fikk han festet et grep på den råsterke sovjetrusseren, og det påfølgende kastet levnet ingen tvil om hvem som var verdens beste bryter.

Det er ikke bare på brytematta Jon Rønningen har satt seg i respekt. Han «møtte veggen» for noen år siden, men sto åpent frem og fortalte om sine problemer, og alminneliggjorde derved noe som veldig mange sliter med. Hans tvillingsønner Anders og Thomas er begge profesjonelle brytere, i samme vektklasse som faren. Hvem vet, kanskje blir det flere med navn Rønningen som kan feste olympisk gull på brystet?

 

Pg/-

 



X